Arveretten handler om hva som skal skje med en persons eiendeler og forpliktelser etter hans eller hennes død. Viktige spørsmål er hvem som er arving, hvordan et gyldig testament opprettes og hva som er betingelse for å sitte i uskifte med avdøde ektefelles bo.
Arveretten blir regulert gjennom arveloven (al.) av 1972. Reglene om hvordan oppgjøret skal skje arvingene seg i mellom blir regulert i skifteloven av 1930.
Det skilles mellom legalarv og testamentarv i norsk rett. Legalarvinger utpekes av loven, mens testamentsarvinger utpekes av arvelater ved testament.
I utgangspunkt gjelder det testasjonsfrihet i Norge. Dette innebærer at arvelater i en viss grad selv kan bestemme hvem som skal arve midlene han/henne etterlater. Likevel blir denne friheten begrenset gjennom reglene om pliktdelsarv. I utgangspunktet har arvelaterens barn, eller hvis barna er døde, dens etterkommere krav på 2/3 av formuen, jf. al. § 29. Denne pliktdelsarven blir begrenset ved at den ikke er større enn NOK 1 million til hvert av barna eller barnets linje. Denne grensen blir bare utvidet ved at grensen for en fjernere livsarving en barna er minst NOK 200 000 til hver, jf. al. § 29.
Dessuten har avdødes ektefelle rett til en fjerdedel av arven når det er livsarvinger etter arvelateren. Minstekravet er skal likevel tilsvare 4 ganger grunnbeløpet folketrygden, jf. al. 6 (1). Er de nærmeste slektsarvingene til arvelateren foreldra hans eller avkom etter disse, har ektefellen rett til halvparten av arven, likevel minst 6 ganger grunnbeløpet i folketrygden, jf. al. § 6 (1).
Det blir stilt en rekke krav til hvordan et testament skal opprettes i arvelovens kapittel VIII. Det stilles både krav til dens innhold, form og opprettelsesmåten.
Testamentet skal blant annet gjøres skriftlig med to vitner til stede samtidig, jf. al. § 49 (1).
Det er svært viktig at kravene blir fulgt siden testamentet ellers kan bli ugyldig med den virkning at testamentsarvingene risikerer å tape sin arv.
Når den ene ektefellen dør har gjenlevende ektefelle som utgangspunkt rett til å overta felleseiet med første avdødes andre arvinger etter loven, jf. al. § 9. Overfor særskilt livsarving (særkullbarn eller livsarving til særkullbarn) har gjenlevende ektefelle bare en rett til å sitte i uskifte når den særskilte livsarvingen samtykker, jf. § 10.
Å sitte i uskifte bo med felleseiendelene innebærer at gjenlevende ektefelle på visse betingelser for beholde felleseiet, og får styre det som om han eller hun var eier. Først når gjenlevende ektefelle dør blir arven fordelt på de øvrige arvingene.
Reglene om samboers rettigheter finnes i arvelovens kapittel III A. Den som var samboer med den avdøde ved dødsfallet og har, har hatt eller venter barn med den avdøde, har rett til arv tilsvarende 4 ganger grunnbeløpet i folketrygden, selv om det er livsarvinger etter arvelateren. Same retten til arv uten hensyn til livsarvinger har også den som har vært samboer med den avdøde i minst de siste fem åren før dødsfallet, dersom den avdøde har fastsatt det i testament, jf. al. § 28 bokstav b.
Det følger av al. § 28 bokstav c (1) at den som var samboer med den avdøde ved dødsfallet, og som har, har hatt eller venter barn med den avdøde, har rett til å ta over følgende eiendel som den avdøde hadde, uskiftet med den avdøde sine andre arvinger etter loven:
a) felles bostad og innbo,
b) bil og fritidseiendom med innbo som tjente til felles bruk for samboerne.
