Erstatningsretten handler om når en skade skal erstattes (erstatningsansvar), og hvor stort erstatningsbeløpet skal være (erstatningsutmåling).
I norsk rett blir det vanligvis skilt mellom erstatning i kontrakt og utenfor kontrakt (delikt). Denne teksten behandler erstatningsretten utenfor kontrakt. For erstatning i kontraktsforhold se under kontraktsrett.
Etter alminnelig norsk erstatningsrett må tre grunnvilkår foreligge for at det foreligger erstatningsansvar:
Ansvarsgrunnlaget kan både være hjemlet i lov som skadeerstatningsloven (skl.) av 1969 § 2-1 om arbeidsgiveransvaret og granneloven § 9 om erstatning ved skader i naboforhold, og det kan følge av ulovfestet rett som erstatning ved subjektiv skyld og uaktsomhet (dolus- og culpa-reglen), og det objektive ansvaret for farlige bedrifter.
Adekvat årsakssammenheng innebærer at det er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom en handling og det økonomiske tapet. Som hovedregel gjelder det krav om sannsynlighetsovervekt. Videre blir kravet supplert av et krav om påregnlighet, som innebærer at en skade ikke kan være for avledet og indirekte, jf. Rt. 1973.1268 (Flymanøverdommen).
For at det foreligger et økonomisk tap må tapet kunne måles i penger. Erstatning måles alltid ut i penger. Verken skadevolder eller skadelidte kan kreve at skaden blir reparert.
Selv om økonomisk tap tradisjonelt tolkes relativ strengt, så gis det erstatning i oppreisning for tort og smerte, og menerstatning regulert i skadeerstatningslovens kapittel 3.
Som hovedregel skal erstatningsbeløpet dekke tapet i en slik grad at skadelidte kommer i samme posisjon som før skaden oppstod.
Fra dette kan det gjøres unntak ved skadelidtes egen medvirkning slik at erstatningen blir redusert eller faller helt bort, jf. skl. § 5-1.
Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden, jf. skl. § 5-2.
