Psykisk helsevern blir i betydelig grad regulert av psykisk helsevernloven (phvl.) av 1999. Formålet med loven er først og fremst å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, jf. phvl. § 1-1.
En annen viktig lov for området er pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) av 1999.
Inngrep i borgernes rettigheter krever hjemmel i lov, jf. Grl. § 113. Prinsippet gjelder også faktiske handlinger som for eksempel inngrep i den personlige integritet ved å vaske en person, jf. Rt-2010-612 (kroppsvask-dommen).
Prinsippet går ut på at frivillige og mindre inngripende tiltak har blitt prøvd før tvang kan brukes, med mindre det er åpenbart formålsløst. Et slikt prinsipp finner vi blant annet i phvl. § 3-3 (2) ved vedtak om tvungent psykisk helsevern.
Prinsippet om samtykkesom hovedregel gjenspeiler ønsket om å ivareta personers autonomi og personlige integritet. Prinsippet kommer eksplisitt til uttrykk i phvl. § 2-1.
Retten kommer eksplisitt til uttrykk i pbrl. §3-1. Denne gjelder generelt for pasienter og brukere og den kommer uttrykkelig til anvendelse ved etablering og gjennomføring av psykisk helsevern, jf. phvl. § 1-5.
For vedtak om tvunget psykisk helsevern settes det et absolutt krav om at pasienten skal undersøkes av to leger, hvorav en skal være uavhengig, jf. phvl. § 3-3 (1) nr.2.
En av de viktigste rettsikkerhetsgarantiene i velferdsretten når det gjelder administrativ tvang er den utvidede adgangen til domstolkontroll etter tvisteloven (tvl.) kapittel 6, jf. phvl. §7-1. Etter tvl. § 36-5 (3) har domstolene rett og plikt til å prøve alle sider av saken.
